Demagogi for krisetider

(Debattinnlegg i Klassekampen 4. september -svarinnlegg til Civitas Bård Larsen)

Vi lever i en tid hvor kapitalistenes grådighet er rensa for enhver form for måtehold. Planetens gassbalanse endres på en måte som vil skape selvforsterkende og ustoppelig global oppvarming. Dette vil gi dramatiske forskyvninger i globale nedbørsmønstre, ødelegge store deler av verdens matproduksjon og gi dramatisk økning i sult og fattigdom verden over. I denne situasjonen jobber kapitalens politikere i ulike partifarger for å åpne for mer oljeboring i særlig sårbare og fiskerike områder i Arktis. 

Samtidig pågår det over hele Europa en offensiv for å frata arbeidsfolk ansettelsesrettigheter, pensjonsrettigheter, rett til overtidsbetaling, rett til gratis høyskoleutdanning og en rekke andre goder som arbeiderbevegelsen tidligere har kjempet fram. 

I denne situasjonen er det ikke rart at mange krefter på høyresida søker etter argumenter for å framstille sosialistiske partier som Rødt som noe annet enn det demokratiske alternativet til den borgerlig-“sosialdemokratiske” konsensuspolitikken vi faktisk er. Derfor får demagogien fra “Kommunismens Svartebok” en rolle med sin blanding av assosiativ skyldpåklistring, endimensjonale forklaringsmodeller, grunnløse tallkonstruksjoner og konsistent inkonsistente logikk.

Bård Larsen holder seg til denne retorikken. Han avfeier ethvert ansvar for 2. verdenskrig og Holocaust for de borgerlige liberale og konservative partiene som plasserte Hitler og Mussolini i maktposisjon gjennom å inkludere dem i koalisjonsregjeringer. Enhver systemkritisk sosialist skal derimot holdes ansvarlig for enhver forbrytelse begått av enhver person som har kalt seg kommunist. 

Som “bevis” på at Rødt er noe annet enn det demokratiske sosialistpartiet vi faktisk er, trekker Larsen fram sin egen og andres elleville tolkning av følgende sitat fra partiprogrammet: “Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier.” Larsen og andre må gjerne komme med historiske eksempler på at kapitalistene har akseptert å bli fratatt maktposisjoner og eiendom av en demokratisk valgt venstreregjering uten å ta i bruk antidemokratiske metoder for å forsøke å stanse prosessen. Kuppforsøket mot den demokratisk valgte presidenten i Venezuela i 2002, er et ganske nytt eksempel som peker i motsatt retning. Sentralt i kuppforsøket sto den venezuelanske arbeidsgiverorganisasjonen Fedecámaras, søsterorganisasjonen til det NHO som finansierer Larsens lønn i Civita.

Billig retorikk!

(Debattinnlegg, svar til Bård Larsen, i Klassekampen 31. august)

Civitas Bård Larsen lar seg forutsigbart nok ikke affisere, verken av at jeg, i Klassekampen, eller Bjørnar Moxnes, i Aftenposten, presiserer utvetydig at Rødt utelukkende søker makt gjennom å overbevise et flertall av norske velgere, og at bruk av voldsmakt utelukkende er aktuelt som forsvar mot en utenlandsk invasjon eller som svar på et kupp mot en demokratisk valgt regjering. At kupp mot demokratisk valgte venstreregjeringer har vært og kan være en aktuell strategi for borgerlige krefter, trenger vi dessverre ikke å gå tilbake til Chile i 1973 for å finne eksempel på. Larsen unnlater hendig å svare på min utfordring om å bidra til at den norske høyresida bryter samarbeidet med politiske krefter som sto bak kuppforsøket i Venezuela i 2002. 

 

I stedet fortsetter Larsen å holde seg til sin “guilt by association”-retorikk: For å sitere: “Det vi vet er at alle kommunistiske revolusjoner eller maktovertagelser har ført til enorme lidelser for befolkningen, utarming og økonomisk katastrofe samt selvfølgelige utrenskinger og massedrap per excellence.”

Siden slik retorikk synes å være det eneste språket Larsen forstår, la meg derfor senke meg ned mot hans nivå: Det vi vet er at det var liberale og konservative borgerlige partier som gjennom koalisjonsregjeringer brakte Mussolini og Hitler til makta. Liberale og konservative borgerlige krefter er derfor ansvarlige for at 70 millioner mennesker døde, bare mellom 1939 og 1945, heri inkluderte folkemordet på jøder og rom. 

Vi vet også at mange borgerlige i Norge hadde sympati for Hitler og Mussolini. Det gikk så langt at Erna Solbergs lokallag inngikk listeforbund med Vidkun Quislings nazistiske Nasjonal Samling ved stortingsvalget i 1933. Vi snakker altså om Høyre, et parti som ble danna i 1883 for å bevare personlig kongemakt og bekjempe allmenn stemmerett. At dette partiet ikke har lagt seg selv ned i skam for over 100 år siden, er slik sett den politiske skandalen i Norge.

Nei til statskupp!

 (Debattinnlegg i Klassekampen, 29. august)

Det er selvsagt vanskelig å forklare noe til den som aktivt ikke ønsker å forstå, men overfor andre gir diskusjonen mellom Bjørgulv Braanen og Bård Larsen en mulighet til nok en gang å understreke at sosialistisk revolusjon og statskupp ikke bare er ulike ting men diametrale motsetninger. 

En revolusjon defineres som en grunnleggende endring av samfunnsforholdene. Helt bokstavelig betyr det “å snu rundt”. Det sosialister ønsker å snu rundt, er de gjeldende maktforholdene hvor det er en ikke-valgt elite av kapitalister, konserndirektører og byråkrater og jurister i EU-systemet som tar mange av de viktigste beslutningene som gjelder folks liv. Rødt vil snu dette rundt. Vi vil ikke bare begrense denne elitens makt noe. Vi vil fjerne den fullstendig. Vi vil melde Norge helt ut av EØS og slik fjerne enhver makt som EU-byråkratiet har over samfunnsutviklinga i Norge. Vi vil videre at fellesskapet kompensasjonsfritt skal overta alle banker, finansinstitusjoner og store industribedrifter som utgjør maktgrunnlaget for kapitalister og direktører. De arbeidende lagene av folket skal bruke flertallet sitt til å fremme sine interesser, uten hensyn til interessene til dagens ikke-valgte elite. Siden en slik endring vanskelig kan defineres bare som en reform, blir det riktig å si at vi er et revolusjonært sosialistisk parti.

Rødt vil arbeide innenfor det politiske demokratiet vi har i dag for å overbevise et flertall om at demokratiet bør utvides til også å omfatte økonomien og dermed de spørsmålene som betyr mest i de fleste menneskers liv. Så lenge vi ikke lykkes med å overbevise et flertall om å ta makta fra EU-byråkrater, kapitalister og konserndirektører, vil det selvsagt heller ikke bli noen revolusjon. 

I motsetning til alle partiene på dagens Storting, som alle har støttet bruk av norsk militærmakt for å fremme regimeendring i andre land, holder Rødt seg til Folkeretten og forsvarer bruk av vold utelukkende i selvforsvar. Det gjelder om Norge skulle bli utsatt for forsøk på invasjon fra andre land, slik vi ble i 1940. Det gjelder også om en demokratisk valgt regjering skulle bli utsatt for forsøk på kupp, uansett om dette skulle bli organisert av innenlandske eller utenlandske krefter.

Bård Larsen kan bidra til å legge enhver diskusjon om bruk av vold innenfor det norske politiske systemet død ved å erklære at i tilfellet det blir et sosialistisk flertall på Stortinget som vil iverksette overdragelse av kapitalistenes eiendommer til fellesskapet, vil han avvise enhver bruk av utenomparlamentariske midler for å omstyrte et slikt flertall. Hvis Larsen samtidig kunne overbevise sine meningsfeller på den norske høyresida om å bryte all kontakt med politiske krefter i Venezuela og andre land i Latin-Amerika som i nyere tid har forsøkt å bruke antidemokratiske virkemidler mot folkevalgte venstreregjeringer, ville det styrke troverdigheten i et slikt utsagn.

Når hallikene kommer til byen

(Kronikk på trykk i VG 24. august)

Det er duket for den årlige "Sexhibition" og NM i stripping til helga. Det er lær, skinn, glamour og duft av penger og den herskende versjon av mannlige seksualitet. Invitasjonen ligger i luften og det er vel bare surmaga feminister som lar være å feire. Kvinner skal da feire friheten som ligger i det å åle seg rundt en strippestang (for det er da kunst, ikke sant? Eller var det kan hende snart en OL-øvelse for kvinner?) mens menn av mer eller mindre ynkelig slag står siklende og halvfulle rundt. 

Det skal inviteres. Og Sexhibition er velkommen. Denne gangen hos Rockefeller. Der hvor det arrangeres konserter, iblant  også for ungdom under 18. Det stedet vi forbinder med ja, kule konserter; ikke sant? Men eierne av Rockefeller tjener jo sjølsagt gode penger på å leie ut sine lokaler. Pene penger er det ikke. Men skal eierne bry seg om det? Hva så med de ansatte? Er det ålreit å jobbe i baren på Rockefeller blant denne blandinga av halliker og strippere? Arbeidsmiljøloven gjelder; eller hva? 

Men de fleste blåser. Ja, hva kan dette være for farlig da? Det florerer da med porno på nett og dagens ungdom er herda på slikt. 

Ja, nettopp. De unge i dag er herda, gjennom massiv bombardering, for slikt. Dessverre. Det å selge pornofiserte damer gjennom film, nyhetsartikler, reklame, er bra yrkesvei for fremadstormende menn i film- og medieverdenen.  "When pimps come to town", er det ikke mange som slenger døra i trynet på dem. For vi lever da i et liberalt samfunn, ikke sant? Vi skal da ikke forby alt vi ikke liker. For eksempel det at unge jenter rekrutteres til en porno- og prostitusjonsindustri. For eksempel ved at deres foreldregenerasjon sitter og gjesper over at halliker tjener penger på damers underliv. 

For det rekrutteres spenningssøkende unge jenter til dette. Ja, noen, absolutt ikke de fleste, går også frivillig inn i porno- og prostitusjonsindustrien. Sjølsagt påvirka av den tafatte holdninga om at "alt er greit", "gjør hva du vil". Ikke alle greier like frivillig å komme seg ut. Det er for eksempel ikke lett å kvitte seg med et alkoholproblem som oppstår ved at stripperne skal drikke sammen med kundene. Prøvd å kjøpe en flaske sjampis på en strippebule, kanskje? Prisene i baren er skrudd skyhøyt opp, for at mannen som skal se damene kle av seg, må drikke for å kunne oppholde seg der. Og det å ta seg en drink  eller to i godt selskap skader ikke han. Men stripperne som blir tvunget til å drikke sammen med kundene hver bidige kveld utvikler raskt et alkoholproblem. Kan hende ikke så glamorøst allikevel? 

Men hvem forteller den oppvoksende generasjon unge jenter dette? Gi meg de forbanna mødrene som ikke orker mer av den pornofiserte virkeligheten som deres barn blir sosialisert inn i! Gi meg de utålmodige som ikke gidder å la en patriarkalsk mannskultur få leve i beste velgående under vignetten "liberal" og argumentet om at "vi kan da ikke forby alt vi ikke liker"". 

Jo, det kan vi. Vi kan stenge ned strippeklubbene i dette landet. En enkel lovtekst som gir damene som jobber der den samme arbeidsmiljøloven som du og jeg har på vår arbeidsplass kan fikse biffen. Vi kan også kalle det sexkjøp når en mann kjøper seg en seksuell tjeneste. Vi kan faktisk ta fra hallikene et territorie. Vi kan faktisk gjøre det stadig vanskeligere for dem å tjene penger på å selge våre damer. 

For hva foregår på en strippeklubb? Det høres relativt uskyldig ut: unge jenter kler av seg mens de danser rundt en strippestang. Kåte menn sitter og ser på. Det er sjølsagt ekte jenter, noens døtre, noens mødre, noens søstre. Men mange av dem er fra Øst-Europa, så det er kan hende ikke så farlig? Du vet, fattigdom... Ja, det er da nesten for u-hjelp å regne, ikke sant. Damene tjener jo litt mer vet du, når en norsk mann betaler for, la si en "privatdans" . 

Det foregår slik: en mann peker ut den stripperen han ønsker seg inn på et eget rom. Her skal dama gjør et strippenummer: kle av seg. Men kunden får i tillegg lov til å få dama helt innpå seg. Han skal ha på seg tøyet, men hun gnikker seg mot fanget hans til det går. En semantisk diskusjon om dette er sexkjøp. De som sitter på Stortinget og lager landets lover burde i alle fall være klar over hva som skjer utenfor Stortingskorridorene. De burde sette seg inn i hva denne bransjen driver med av salg av damer, forbruk av damer. Og de bør spørre seg: er det snart på tide å leite seg fram til lovteksten som kan stenge disse stedene hvor menn fritt kjøper seg damer?  

 Lille Island har klart å stenge strippeklubbene sine. Kan hende det fins noen surmaga Stortingspolitikere som tør å ta i dette her til lands også?

Reisebrev fra Fredssamtalen i Degerfors

Tre norske fredsaktivister steg av på togstasjonen i Degerfors, Vãrmland.
En rolig, fredelig by, som inviterte.
Journalistene som kontaktet arrangørene stusset; hvorfor gjemme dere
bort i Degerfors? Flesteparten  av dere kommer jo fra Stockholm?

-Den moderna fredsrörelsen startades av arbetarrörelsen. Det finns en
lång tradition inom arbetarrörelsen att kämpa för fred.
Degerfors är en klassisk bruksort och har en stark arbetarrörelse så
varför inte låta Degerfors anordna fredssamtalet, sier Hashim Al-Malki
fra  Folket i Bild/Kulturfront som arrangerer fredssamtalen.

Og dette satte standarden. Ærverdige, kunnskapsrike  foredrag, fulgt
av lange nattlige, spennende samtaler med dedikerte politikere,
forskere og aktivister.
Blant foredragsholderne var Thage G. Peterson (forsvarsminister) og
Maj-Britt Theorin (nedrustningsminister) som har sittet i regjering
med Olof Palme, Pål Steigan,
og Ola Tunander, med doktorgrad i ”US Naval Strategy, Weapons
Technology and Geopolitics” og forsker ved Prio. Sistnevnte kunne
fortelle om den ”velregisserte” Libya-krigen .
Han fortalte også om hvordan det vi tror vi ser på reportasjer fra
Syria, ikke alltid er hva det i våre medier påstås å være.

Og hva nå? Det har blitt laget en fellesuttalelse fra den nå nystarta
fellesnordiske ”Fredssamtalen”, som tar til orde ”Mot NATOs
angrepskriger”.
En årlig samtale er i emning, samt et nært samarbeid ved at vi deler
det vi gjør og skriver på tvers av landegrenser.

Kjære kamerater -til neste år er dere alle sammen hjertelig velkomne
med i denne fredssamtalen.

Sangen om fattigdom

(Publisert på nye meninger, Dagsavisen)
Det var mens jeg spaserte til jobb. Jeg har gått forbi mange ganger før. Den selsomme melodien. Først en trist versjon av lystighet. Et liv i skogen, lek, barndom, lange dager, alt på avstand. Og så kommer refrenget. Livet gjentar seg. Det varer ved det som er. Ingenting av det som var blir borte.

Men lyset skinner gjennom et løvtre og ned på mannen der han sitter på en krakk. På høyden, ved inngangen til Blindern-området, der hvor studentene og professorene haster inn mot sine forelesninger og forskningsprosjekter, der sitter denne mannen, som tatt ut av tid og rom. Mannen hører ikke til virkeligheten, det er i romanen, filmen som ruller på et lerret i et mørkt kinolokale. I en historie fra bestemor. Det er 30-tallet. De omreisende som spiller, går fra dør til dør, dagarbeidere på gården for mat og ei natt i stallen. Bøyde nakker, herjede solstekte ansikter, trøtte, høflige, månesmil til den som åpner døra. Det er skinnet av sola du ser i ansiktene deres, sa bestemor. Det er håpet som forsvant. Det er sangen om fattigdom.

Jeg går videre nedover mot byen. Hegdehagusveien på Majorstuen. Stilige vesker som matcher skoene. Solbriller (det slår meg hvor hardt det må være mot øynene til de som sitter der, den brennende refleksen fra den nærmest hvite asfalten og brosteinen). Fornøyde menn i lyse, pene dresser, på vei til et hyggelig uformelt frokostmøte og dagens første utepils? Sola skinner på alle klokkene og smykkene, de blendablekede tennene, pene barnevogner, alle butikkvinduene, bugnende. En middelaldrende mann går forbi, i kledd en pen, gul skjorte, knappen holder på å sprenges 10 centimeter over beltestedet. Paradiset. Søvnig. Avslappet. Avkjøles av fløteis. Den lille, tettvokste kona med skaut som sitter på bakken. Hun ser av og til opp, forsøker å møte blikket til en av de som går forbi. En kvinne, småbarnsmor, ser demonstrativt mot en annen kant mens hun slikker, suger i seg fløten, bøyer seg ned mot jentungen i vogna som trenger hjelp med å holde isen. Den eldre kona ser ned i asfalten og kan hende tanken et øyeblikk flyr noen hundre mil. Et minne om en liten jordlapp, et hus som lekker når regnet kommer om våren, og der ute på tunet står det alltid ei lita jente med halvlangt kastanjebrunt hår og venter. De små armene som spres ut mot sidene, lyset som brer seg utover og åpner opp det lille ansiktet. Bestemor, du er hjemme igjen!

Det er mange som sitter der, på vei til kontoret... 

Og jeg blir gående og lure på om det samfunnet jeg lever i er villig til å ta fra de rikes bord for å gi denne jenta tilbake bestemor å spise is sammen med.

Vern også norsk skog!

(Debattinnlegg publisert på Dagsavisens "Nye Meninger")

Regjeringa gir nå beskjed om at de skal bremse det frivillige skogvernet i Norge. Det mangler penger. Dette viser noe av det stadig mer selvutslettende ved de rødgrønnes miljøpolitikk.
Det gjeldende miljøvernparadigmet regjeringa har låst seg inn i og kasta nøkkelen til går som følger: klimagassutslipp skal vi for all del ikke ta i Norge. Det er mye mer hensiktsmessig å bruke penger, gjerne store summer, på å få ned utslippene i andre, gjerne fattigere land. Å derimot bruke litt av sparepengene våre på å få ned utslippene i vårt eget land, nei, det er helt hinsides. Vi må absolutt ikke sløse bort pengene hjemme. Sende pengene ned til bruk på tvilsomme miljøprosjekter i utlandet, derimot, ja, det er ekte og god "norsk" miljøpolitikk.
Kjære miljøvernminister Bård Vegard Solheim. Du vet like godt som meg at det er mange gode grunner til at vi kan lage god og lett gjennomførbar miljøpolitikk her hjemme i Norge. Vi kan skape et foregangsland hvis vi vil, hvor vi verner skogen vi har, tar bedre vare på fisken i elvene våre og gjør det sunt og godt for vanlige folk å leve i dette landet. Som du vet; skogen i Norge er en del av den såkalte boreale skogen, en vegetasjonstype som dekker enorme områder rundt hele den nordlige halvkule. I Norge dekker skogen omtrent 30 prosent av landarealet, og om lag 60 prosent av dette er såkalt produktiv skog. Produktiv betyr at skogen «produserer» i gjennomsnitt over 0,1 kubikkmeter trevirke per dekar og år.
De siste 85 årene har vært svært produktive. Mengden stående volum er mer enn fordoblet fra 1925 og utgjør i dag 736 millioner kubikkmeter skog. Årlig tilvekst har også økt, fra 10,7 til 25,7 millioner kubikkmeter per år. Dette viser at Norges skoger er i god vekst og produserer mye biomasse. Den økte tilveksten betyr at årlig opptak av CO2 fra atmosfæren også øker. Uttaket av tømmer er dessuten betydelig lavere enn tilveksten, noe som igjen fører til opphoping av biomasse. De siste 20 årene har det også vært en svak økning i registrert skogareal, noe som kan skyldes gjengroing av tidligere innmark og beitearealer.
Selv om skogen tilsynelatende vokser av seg selv, er det også et resultat av en aktiv skogpolitikk de siste 50 årene.
Den internasjonale interessen for å bremse hogst av regnskogen har ført til større oppmerksomhet omkring hva som skjer med lagret karbon når trærne hogges her hjemme. Etter hogst får jorda en ekstra tilførsel av karbon fra hogstavfallet, det vil si greiner, kvister, nåler, blader og døde røtter. Generelt er denne økningen midlertidig. Videre blir jorda eksponert for mer lys, mer nedbør og større temperaturendringer, og nedbrytingen av organisk materiale fører til utslipp av CO2 til atmosfæren.
I norsk skog er dette utslippet vurdert til å vare i rundt 10-15 år dersom vi lar trær få vokse opp på de samme stedene der skogen er hogd ned. Forskning ved Norsk institutt for skog og landskap viser at 10-30 år gammel skog binder mer karbon i trær, bunnvegetasjon, strø og jord enn det som avgis i form av CO2 fra nedbrutt organisk materiale i jorda. Tilsvarende vil ung skog i god vekst ta opp mye CO2, hogstmoden skog vil gjøre det i mindre grad, mens overmoden skog kan gi økte CO2-utslipp. Hva som skjer i overmoden skog, trengs det mer kunnskap om.
Lavt uttak av tømmer kombinert med mye skog i god vekst, gjør at norske skoger binder store mengder CO2 hvert år. Kyotoavtalen i sin nåværende form gir ikke Norge mulighet til å trekke fra mer enn 1,5 millioner tonn CO2-ekvivalenter som skogens bidrag. Tar vi derimot med den totale bindingen av CO2 i skog blir det rapporterte nettoutslippet av klimagasser redusert med omlag 50 prosent.
Det er ingen tvil om at klok forvaltning av skog gjør Norge mer klimavennlig, men dette er altså noe de såkalt "rødgrønne", ikke finner penger til i sine bugnende statsbudsjetter. Her har man altså skogeiere som er villige til å gi fra seg skog (mot en økonomisk kompensasjon), men de rødgrønne finner ikke penger til å kjøpe denne. Vanlige folk i dette landet går på den måten glipp av å få et varig vern av et viktig fellesskapsområde, som det den norske skogen er. Det er et direkte hån mot folk i dette landet at vi ikke skal få muligheten til å verne dette verdifulle stykke norsk natur. I tillegg varsler det enda et velgermessig selvmordsprosjekt fra de rødgrønne